Hei!
Jeg er ei blid jente på 28 år. Jeg har en flott samboer og er tante til 4. Jeg har siden 1998 slitt med kroniske smerter i korsryggen etter et fall i en slalombakke.

Jeg har vært innom det meste - fysioterapi, varme, kuldeomslag, strømbehandling, akupunktur, mensendieck, kiropraktor, lyslaserbehandling, kestos, opphold på Attføringssenteret i Rauland, kurs på Kysthospitalet i Stavern, smerteklinikken på Aker sykehus, psykolog, psykiater, NIMI, diverse spesialister osv, osv, osv..

Har også vært innom sykemelding, aktiv sykemelding, attføring, rehabiliteringsspenger, sosialstønad og tidsbegrenset uførestønad. Jeg ble 100% tidsbegrenset uføretrygdet i desember 2007, ettersom jeg ikke lengre mestrer å sitte eller jobbe.

Ellers er de fleste medisiner mot ryggsmerter også velkjente og utprøvd, og jeg går nå på OxyContin fast og OxyNorm/Somadril ved behov, samt at jeg får intravenøs behandling med Ketamin, Toradol, Stestolid og Lidocain på Smerte-Medisinsk Institutt på Majorstua ca2 ganger i måneden etter behov.

I april 2007 fikk jeg endelig en mulig diagnose på smertene mine. Sprekkdannelser i en mellomvirvelskive som ikke synes på MR, ettersom væsken fra kjernen ikke lekker helt ut av skiven, men kun ut i deler av skallet, og presser på nerver der.

Senere i 2007, etter flere innleggelser på Aker sykehus og kontakt med smerteklinikken der, var de imidlertid usikker på om diagnosen er riktig, så jeg ble ganske frustrert og forvirret.. Fikk i april 2008 under en innleggelse på Ullevål sykehus prøve epidural smertelindring i 4 dager uten effekt på ryggsmertene. Men de tok nye MR-bilder, og disse sendte jeg til dr.Braaten ved Bergen Spine Center.

I månedskiftet juni-juli 2008 fikk jeg så en telefon fra dr.Braaten. Han hadde sett på MR-bildene mine, og fortalte meg at han så en forandring i bakkant av mellomvirvelskive L4 i korsryggen. Så ENDELIG etter over ti år med smerter, har en ryggspesialist SETT skaden min på bilder!!! Jeg er ekstatisk over endelig å ha kommet så mye nærmere en reell diagnose. For til syvende og sist er uvissheten man lever med like ille som å leve med smertene. Nå kan jeg få noen svar, og dermed bedre VITE hvordan min fremtid vil se ut, og om noe i det hele tatt kan gjøres..

Dr.Braaten sa i desember08 at jeg ville få en innkalling til et opphold med full utredning på nyåret, men jeg har fremdeles ikke fått noe brev i posten. Jeg har forsøkt å ringe og legge igjen beskjeder, sende e-poster og sende brev, men jeg får ikke noe svar.. En skikkelig skuffelse.. Alt har plutselig stoppet opp igjen nå i 2009!

Ellers har jeg vært mye ut og inn av sykehus pga uforklarlige blødninger og smerter i magen i 2005, til og med i perioder jeg IKKE har tatt medisiner av noe slag. Merkelig. De finner ikke ut av hvorfor til tross for nøye utredninger.

Også er det NAV, da.. Min TU gikk ut i november08 og siden jeg visste dette i god tid i forveien, søkte jeg om forlengelse av denne sommeren08. Utbetalingen kom aldri i desember, og ikke noe vedtak heller, og det samme med hver eneste måned hittil.. Det tok dem faktisk hele 10måneder å finne ut at de skulle sende meg til en ny spesialist!!! Og nå når jeg endelig har vært hos han, dro han på ferie, så jeg må vente på at han kommer tilbake, skriver det han skal, sender det til NAV, at de skal lese og vurdere det, skrive deres svar, og deretter sende det til meg, før jeg får vite noe om hvordan det hele ender.. Og en setning har sa mens jeg var der, sitter fast i hodet mitt.. "Du ser jo ikke særlig ut som en smertspasient, da!"

Arghh!! Uvissheten og ventetida tar knekken på meg, og det samme gjør pengemangelen! Takk og lov at jeg har fantastiske foreldre som stiller opp med lån, og en samboer som også har like fantastiske foreldre som også stiller opp med lån! Hadde ikke de hatt mulighet og vilje til å låne meg penger, hadde jeg ikke hatt en krone å leve for etter 1.desember08, og måttet gå på sosialkontoret igjen. Og du kan banne på at de aldri ville gitt meg penger nok til å gå til behandlingene på SMI som jeg så sårt trenger for å lirke meg ut av senga!

For ikke å snakke om etterbetalingen jeg allerede har fått vedtak på at jeg skal få, for et tillegg jeg skulle hatt de første årene jeg gikk på attføring! Jeg fikk vedtaket i desember08 og har fremdeles ikke fått en krone av de pengene! Helt vilt, spør du meg! De har skrevet svart på hvitt at det er MINE penger, men ser jeg noe til de? NEI! Og om det er et tidspunkt det hadde vært greit å få de pengene, er det jo nå som jeg ikke får TU! Jeg hadde virkelig ikke trodd at jeg nå i august09 fremdeles skulle være raka fant og leve på lånte penger.. Hadde litt mer tillit til NAV enn som så, men så feil kan man ta..

Nei, nok syting.. Jeg er oppvokst med hund, og flyttet i november 2007 endelig til en trappefri leilighet i et borettslag der dyrehold er tillatt. Inntil nylig har det imidlertid vært en ting som har gjenstått før samboeren min ville være med på å skaffe en hund.. Og det er at jeg måtte slutte å røyke.. Jeg har røyket siden årskiftet 2000/2001, og har etter en gradvis reduksjon i antallet, og litt hjelp av nikotin-tyggis nå vært røykfri siden 11.september08! Så 11.oktober08 dro vi til FOD-gården på Klemetsrud og fant oss en nydelig, snill 13 år gammel elghund ved navn Bamse, som vi har tatt med oss hjem. Han trives godt med endelig å ha fått seg et nytt hjem, og jeg har nå endelig en tur-partner som presser meg opp av senga og ut på tur uansett vær, føre eller form. Sikkert bra for både psyke og kropp :) Og hvem kan vel unngå å falle pladask for en sjarmør som Bamse? Bare se på bildet øverst til venstre.. Han fylte 14år 2.juni08 og er fremdeles like kosete og frisk :)

Jeg vil veldig gjerne ha kontakt med andre med nogenlunde samme diagnose, og/eller i samme aldersgruppe, da det er tungt for meg å se fremover, og å være fornøyd med hva jeg har utrettet og kan utrette i tiden fremover. Det er alltid mye lettere å se sine begrensninger enn muligheter, uansett hvor "flink" man er.. Og uansett hvor trist det er å vite at andre er i samme situasjon, er det en stor trøst i å kunne snakke med noen som virkelig forstår, og det tror jeg at jeg kan finne her inne. I tillegg er det godt å kunne dele av sine erfaringer, og kanskje kunne gi råd til andre og på den måten være til nytte igjen!

Ellers ser jeg selvfølgelig frem til ALLE innspill, og håper dere alle får en flott høst og vinter!