Hei!
Jeg er ei blid jente på 28 år (blir 29 sommeren 2010). Jeg har en flott samboer og er tante til 5. Jeg har siden 1998 slitt med kroniske smerter i korsryggen etter et fall i en slalombakke.

Jeg har vært innom det meste - fysioterapi, varme, kuldeomslag, strømbehandling, akupunktur, mensendieck, kiropraktor, lyslaserbehandling, kestos, opphold på Attføringssenteret i Rauland, kurs på Kysthospitalet i Stavern, smerteklinikken på Aker sykehus, psykolog, psykiater, NIMI, diverse spesialister osv, osv, osv..

Har også vært innom sykemelding, aktiv sykemelding, attføring, rehabiliteringsspenger, sosialstønad og tidsbegrenset uførestønad. Jeg ble 100% tidsbegrenset uføretrygdet i desember 2007, ettersom jeg ikke lengre mestrer å sitte eller jobbe.

Ellers er de fleste medisiner mot ryggsmerter også velkjente og utprøvd, og jeg går nå på Fentanyl-plaster fast og OxyNorm/Somadril ved behov, samt at jeg får intravenøs behandling med Ketamin, Toradol, Stestolid og Lidocain på Smerte-Medisinsk Institutt på Majorstua ca 2-3 ganger i måneden etter behov.

I april 2007 fikk jeg endelig den første antydningen til en mulig diagnose på smertene mine. Sprekkdannelser i en mellomvirvelskive som ikke synes på MR, ettersom væsken fra kjernen ikke lekker helt ut av skiven, men kun ut i deler av skallet, og presser på nerver der.

Senere i 2007, etter flere innleggelser på Aker sykehus og kontakt med smerteklinikken der, var de imidlertid usikker på om diagnosen var riktig, så jeg ble ganske frustrert og forvirret.. Fikk i april 2008 under en innleggelse på Ullevål sykehus prøve epidural smertelindring i 4 dager uten effekt på ryggsmertene. Men de tok nye MR-bilder, og disse sendte jeg til dr.Braaten ved Bergen Spine Center (heter nå Ulriksdal sykehus).

I månedskiftet juni-juli 2008 fikk jeg så en telefon fra dr.Braaten. Han hadde sett på MR-bildene mine, og fortalte meg at han så en bitteliten forandring i bakkant av mellomvirvelskive L4 i korsryggen. Men ENDELIG etter over ti år med smerter, hadde en ryggspesialist SETT skaden min på bilder, om enn bare en bitteliten skade. Jeg var ekstatisk over endelig å ha kommet så mye nærmere en reell diagnose. For til syvende og sist er uvissheten man lever med like ille som å leve med smertene.

I oktober 2009 ble jeg operert i Bergen. Dr.Braaten gikk inn for å skrape ut det skadede skivevevet og sette inn et DIAM-implantat (en liten silikonpute) for å avlaste skiven litt. Men da han åpnet opp så han raskt at skaden var mye større enn mr-bildene viste, og at operasjonen de holdt på med sannsynligvis ikke ville utgjøre noen forskjell for meg. Og dette i tillegg til "Det er ikke rart du har vondt, Marianne" var det første han sa til meg da jeg våket fra narkosen..

08.april 2010 var jeg på et møte i Sandvika utenfor Oslo. Tilstede var dr.Braaten, jeg, min samboer, hans mor og mine foreldre. Jeg hadde tatt nye mr-bilder samme dag, men forventet ikke at disse skulle vise noe mer enn de forrige. Uansett ville dr.Braaten at vi skulle snakke om min siste mulighet for forbedring, nemlig skiveprotese, og ha bildene som et grunnlag for diskusjonen, så jeg punget ut med   2300,-kr for å få tatt bildene raskt, og dro på møtet.

Det første dr.Braaten gjorde var å kikke på bildene, og når til og med faren min så hvor skaden var og hva som var galt, skjønte jeg fort at problemet nå ikke lengre var skjult, men tydelig! Etter over 12 år med ryggplager fra fallet i 1998 kunne de ENDELIG se det virkelige omfanget av skaden min!!!

Nå har skiven kollapset helt, og min eneste mulighet for bedring i funksjon og smertenivå er en skiveprotese-operasjon, og dr.Braaten har sagt at den vil finne sted i mai 2010, så nå er det millioner av tanker som fyker gjennom hodet til enhver tid.. Jeg vil jo ikke ha for store forventninger og er helt klar over at en operasjon ikke er noen mirakelkur, men at ting tar tid i etterkant, men uansett kommer håpet om å igjen kunne bli smertefri, eller i det minste mindre smertepåvirket enn jeg har vært de 12 siste årene..

Jeg får bare krysse fingrene og få så mange som mulig til å sende noen bønner for meg, så må jeg beholde håpet og troen på at det en gang iallefall vil være lettere å holde ut livet, og kanskje til og med være godt å leve..? Tvi tvi..

Jeg er oppvokst med hund, og har lengtet etter hund hele mitt voksne liv. 11.oktober 2008 dro vi til FOD-gården på Klemetsrud og fant oss en nydelig, snill 13 år gammel elghund ved navn Bamse, som vi har tatt med oss hjem. Han trives godt med endelig å ha fått seg et nytt hjem, og jeg har nå endelig en tur-partner som presser meg opp av senga og ut på tur uansett vær, føre eller form. Sikkert bra for både psyke og kropp :) Og hvem kan vel unngå å falle pladask for en sjarmør som Bamse? Bare se på bildet øverst til venstre.. Han fyller 15 år 2.juni 2010, men er fremdeles like kosete og frisk :)

Jeg vil veldig gjerne ha kontakt med andre med nogenlunde samme diagnose, og/eller i samme aldersgruppe, da det til nå har vært tungt for meg å se fremover, og å være fornøyd med hva jeg har utrettet og så for meg at jeg kunne utrette i tiden fremover. Det er alltid mye lettere å se sine begrensninger enn muligheter, uansett hvor "flink" man er.. Og uansett hvor trist det er å vite at andre er i samme situasjon, er det en stor trøst i å kunne snakke med noen som virkelig forstår, og det vet jeg at jeg kan finne her inne. I tillegg er det godt å kunne dele av sine erfaringer, og kanskje kunne gi råd til andre og på den måten være til nytte igjen! Og i og med at jeg nå står foran en stor operasjon, tar jeg med glede imot tips, råd og advarsler fra de som har vært gjennom det samme - både positive ting og ikke fullt så positive ting ;) 

Ellers ser jeg selvfølgelig frem til ALLE innspill, og håper dere alle får en flott vår og sommer!